Rørosvidda - et landskap der Skanker har gått.

Svever du over Bergstaden Røros, vil du i sentrum se den mektige kirka Bergstadens Ziir (pryd). Rundt kirka ligger lav trebebyggelse fra 1700-tallet. Her inne «på gaten» hadde man helt til for 50 år siden fjøs med noen kuer i bakgården. I utkanten av bebyggelsen lå alle «hagaene», grasrike jorder som ble slått og hesjet til fôr for dyra. Litt lenger unna, i utmarka, lå setrene hvor familien oppholdt seg med buskapen sin fra St.Hans til langt ut i september. Men i sentrum ligger ennå Slegghaugan, som virkelig gir Røros et særpreg: store, svarte fjell med slagg etter kobberproduksjonen.

Røros Bergstad ligger på 628 m.o.h. (jernbanestasjonen). Kommer du deg 3-400 m høyere, f.eks. til Nordgruvene med Arvedal og Kongens gruve, har du et fantastisk skue til Rondane i sørvest, Tronfjell og Hummelfjell nær deg, Rendalssølen i sør, Femundsmarka, Viggelen mot øst og Stor-Skarven mot nord. Du er skikkelig på vidda. Ingen bratte fjell i nærheten, men storslått og åpen natur.

Det er ikke så lenge siden du passerte skoggrensa heller. Fjellbjørka vokser fra Glåma og nesten helt opp mot fjellet nå. Ei og anna furu ser du også. Rundt gruvene er det minimalt med vegetasjon, men fargerikt!

I en periode i gruvedriftas historie foretok man det første trinnet i bearbeidelsen av kobbermalmen rett utenfor gruvene. Man la først ved utover en stor flate på bakken. Så ble malmen lagt oppå, og så tente man på, og kaldrøstingsprosessen var i gang. I dag har bakken vakre fargesjatteringer i gult og rødt, - avhengig av om det var svovel eller kobber i malmen. Utrolig vakkert, men rein forurensning!

Landskapet rundt Røros har endret seg flere ganger. I 1644 da den første kobbermalmen ble funnet, var det skog her med feite furutrær. Men bare første generasjon Skanker med Faste Pedersen (ca 1620-1694) og kona Ildri Pedersdatter og deres barn fikk se dette. Allerede 25 år etter at Kobberverket kom i gang, var store deler av skogen innenfor circumferensen borte. (Circumferensen var på drøye 40 km i radius med Storwartz gruve som sentrum.) Trærne trengtes til settved for å varme opp berget så malmen lettere kunne løsnes (fyrsetting), til røstved og til trekull i smelteovnene.

Kobberverket hadde full råderett over alt innenfor circumferensen, også menneskene, som arbeidskraft. Men alle kunne ta seg en jordflekk for å sette opp et lite hus og fjøs til et par kuer. Alle måtte være i beredskap i tilfelle det ble dårlige tider ved Verket. Leser du Johan Falkberget, f.eks. romanene «Nattens brød» (1600-tallet) og «Christianus Sextus» (1700-tallet) og «Den fjerde nattevakt» (1800-tallet) får du et godt bilde av hvordan det var å leve i dette landskapet med gørkalde vintre, tøffe arbeidsvilkår, dårlig matforsyning, monopol og klasseskille.

Mine forfedre kan vi følge fra buntmaker Faste Pedersen kom til Røros ca 1648 og arbeidet som berggesell og bergknekt. I Robelins bok «Skankeætten» finner jeg yrkene og bostedene deres. Historien til Røros-Skankene er Røros` historie. Den siste Skanken som jobbet ved Verket var bestefars bror, ertzscheider John Korneliussen Schanke (1907-1988). Jeg møtte alle bestefars søsken. De ble født og vokste opp på Kongens gruve, hvor faren var stallmester. Kornelius var for øvrig den aller siste som forlot Kongens gruve. Han bodde der alene i flere år etter at driften var stanset i 1946.

I min oppvekst tilbrakte vi påsken på Røros/Orvos. Da gikk skituren den lange lia opp fra Glåma til Kongens gruve hvor til slutt bare stigerboligen stod igjen. Her var det påskekafè. Men rundt år 1900 var det her en liten gruvelandsby med butikk, postkontor og ingeniørbolig i tillegg til kjørarstuggu (til hestene og hestekarene), smie og mannskapsbrakker hvor gruvearbeiderne bodde under uka. Alt ble brent ned i 1974. Kobberverket kunne ikke ta ansvar for alle de gamle husene som forfalt. Men mange steder ser du rester av gruvedrifta også i dag. Det finnes fortsatt 49 bygninger og gruver og 53 installasjoner tilknyttet gruvedriften på vidda. (Fjell-Ljom 14/8-2025).

Vi tar en sveip over landskapet igjen. Mens vidda var nærmest helt snau for trær for 60 år siden, og det var en fryd å sette utfor den lokale fjelltoppen Vola i påskesnøen, er det der i dag tett bjørkeskog, og en gammel dame kommer ikke ned fjellsiden. Men sommerstid går vi turer i marka og på fjellet og beundrer røsslyngen og den hvite mosen og plukker med litt myrull, og turen har vært topp hvis vi finner molte, fjellets gull. Iblant ser vi også elg, rådyr og reinsdyr, og ryper og harer blir skremt opp.

Det som fortsatt er likt seg sett fra oven, er alle småvannene og vannveiene. Tidligere var elvene helt nødvendig som drivkraft og for transport av tømmer. På 1700-tallet lagde de til og med tømmerrenner for å få stokkene mellom vannene og kanskje over i et annet vassdrag.
I dag gir de fantastiske muligheter for padling og fiske.

Bare et par mil nord for Røros går vannskillet (ca. 670 m.o.h.) hvor elva Gaula snart renner nordover. Rett sør for vannskillet kommer Glåma rennende fra sjøen Aursunden. Etter en stund forandrer den navn til Glomma og renner til slutt ut ved Fredrikstad. Aursunden (690 m.o.h.) er full av sik, men her fiskes det ut tonnevis hvert år, så ørreten skal få mer plass. Mange av fiskevannene lokker med ørret og røye, men Orvsjøen, som ligger i nedkant av Kongens gruve og Christianus Sextus, er helt dø. Elva som renner ut fra Orvsjøen, renner videre ut i Glåma. Den har med seg stygge konsentrasjoner av kobber, sink og kadmium. Dette skyldes vann fra gruvene og avrenning fra gruveavfall. De som snakker om Førdefjorden og Repparfjord kan få se hva vi vil slite med om 300 år.

Femunden, Norges tredje største innsjø, ligger delvis innenfor Røros’ grenser.
Om sommeren kan du ta den 120 år gamle passasjerbåten MS «Fæmund II» sydover. Den har flere anløps-steder i sjøens nordlige halvdel. Herfra er den flotte villmarka på Femundens østside greit tilgjengelig. Villmarksområdene fortsetter inn i Sverige.

Jeg vil anbefale deg en tur på Rørosvidda.

Jeg håper også at DU nå benytter sjansen til å fortelle om DITT landskap. Kort eller langt, eller kanskje bare et bilde. La oss lage en føljetong: «Landskap – hvor Skanker har gått».

Kilder:
- Rørosboka 1-5.
- På Sta’a og uti markom (Randi Borgos, Amund Spangen).
- Røroslandskapet (Torfinn Rohde, Tor Inge Mølmann).
- Skanke ätten (Roger de Robelin)
Foto:
- Stig Aspaas.
- Anne-Lise Grytbak.
- Østlendingen
- Kart fra "Røroslandskapet".